Praksisfortelling

Dagen før denne fortellingen hadde styrer i bhg.fått en forferdelig trist beskjed! En ungdom som hadde vært litt innom oss i bhg. i høst,hadde blitt drept i en tragisk bilulykke!
Styrer måtte dra ganske umiddelbart,og jeg tok med inn de store jentene,som hadde vært med ute da denne beskjeden kom.Hun kjente ham ganske godt.
                                                                                                                                                             
Dagen etter var styrer hjemme,og jeg sendte henne ei melding og forklarte at jeg trodde det var best at jeg snakket med de største ungene om det som hadde skjedd,før det kom ut i meda!

Jeg hadde tidligvakt,og de første som kom var et søskenpar.De var av to av dem jeg måtte snakke med.
Da de kom inn spurte jeg mor om jeg kunne få snakke med henne,mens jeg sa til jentene at de kunne sette seg ved frokostbordet.Måtte forsikre meg med mor om at hun trodde det gikk greitt at jeg sa det tragiske,eller om hun ville være der sammen med oss da jeg fortalte det!
Hun hadde tillit til meg,og vi gikk inn til jentene igjen.
Mor tok farvel med dem og dro.

Jeg hadde tenkt å vente til det kom flere ansatte på jobb før jeg sa noe,men jentene lurte på hva det var vi hadde snakket om.
Ingen andre barn hadde kommet enda,og ut fra det jeg visste om sånn omtrent når nestemann dukket opp,visste jeg at jeg hadde litt tid på meg.

De satt ved kjøkkenbordet og jeg gikk tett inntil dem,mens jeg la armene godt rundt begge to!
Jeg sa at styreren hadde fått en forferdelig trist beskjed,og at det var derfor hun hadde måttet dra så fort igår!

Jeg sa: "Det er faktisk noen som er død"!
Begge ser på meg,så sier Anne:"sikkert en hest"!
"Nei,det er faktisk enda verre!Det er et menneske!Et menneske som dere kjente".
"Hvem da,sier begge i kor"!

"Det er Håvard,han som har vært her.Han kjørte med bilen og krasjet!Håvard døde med en gang,så han kjente heldigvis ikke noe",fortsetter jeg med gråtkvalt stemme!

"Det er helt greitt om dere vil gråte,jeg kan finne papir til dere.Vi kan gå inn på et annet rom der dere får sitte uten at noen forstyrrer"Jeg fortsetter;"husker dere igår,da dere skulle bli med i stallen og plutselig kunne dere ikke likevel?" Joda,det husket de.
"Det var da styreren fikk den triste beskjeden"!
"Gråt ho da",spør Sandra."Ja,da gråt hun"!

"Alle,både barn og voksne kan gråte,og det er helt greitt om dere vil gjøre det"!Nevnte igjen at vi kunne trekke oss inn på et annet rom for å få fred
.Det ville de ikke,og vi spiste maten mens de satt helt stille og så ut i luften.Etter maten gikk de og lekte,og etter hvert kom flere barn i bhg.

Etter en stund setter Anne seg i sofaen og spør om jeg kan komme bort til henne.Jeg går bort og hun sier!"Hva med den andre bilen,den han krasjet med,slo de seg?"Da sa jeg at det var ingen annen bil,men at Håvard hadde kjørt inn i en tunnel og kjørt inni veggen der!
Hun satt i sofaen og så framfor seg,mens jeg var i nærheten og observerte de to jentene som begge var i nærheten.

Etter hvert kom det flere,både barn og voksne,og det kom også en annen jente vi måtte fortelle det til.Jeg snakket med faren på samme måte som jeg hadde snakket med den andre moren,han syntes også det var greitt at jeg sa hva som hadde skjedd!

Denne gangen gjorde jeg det sammen med de to som allerede visste det,og vi gikk på et rom for oss selv.Det ble fortalt på nytt,jenta så ned i bordet og de to andre jentene studerte henne med blikket.
Jeg spurte om de hadde kjent noen andre som har blitt døde?Det hadde de ikke,men etter hvert kom den siste jenta på at oldeforeldrene var døde.

Vi snakka litt rundt døden,og at det var vanligst at folk døde når de ble gamle.Jentene begynte å perle,mens jeg fortsatt holdt meg i nærheten.Plutselig spør Anne den sist ankomne jenta om hun skal i begravelsen!"Nei,jeg kan ikke,for jeg har ikke svarte klær!Jeg har bare en svart stilongs"
Jeg sier ingen ting,bare står og beundrer de flotte jentene!



Min observasjon.

Min observasjon startet dagen før praksisfortellingen.
Styrer hadde fått telefon om den tragiske ulykken mens hun var i stallen,og var helt fra seg! Kom inn og ba om å få snakke med meg.
Jeg ba ungene om å gå inn,så kom jeg snart tilbake.Måtte bare få snakket og avklart hva som hadde skjedd!
Etter trøst og samtale med styrer,trakk jeg pusten dypt og var klar til å gå inn til jentene.De var jo i utgangspunktet påkledd for å være med styreren i stallen for å ha ut hestene.
Jeg visste ikke mye selv om hva som hadde hendt annet enn at Håvard var død,så jeg var veldig usikker på hva jeg skulle si til dem.
Da jeg kom inn,sa jentene at de hadde fått lov å bli med ut! Jeg måtte beklage og si at det brått hadde blitt en forandring.Styrer hadde fått en beskjed som gjorde at hun måtte dra.Det var en veldig viktig beskjed,derfor måtte hun dra fort!
Ungene så på meg,men de begynte å kle av seg.

Etter mine observasjoner,forsto jeg hvor viktig Løvlie`s (1974) praksistrekant var! Her kom P1,handlingsnivået inn!

De tre siste punkt behandlet sammen.

Når jeg tenker på det jeg observerte,ble jeg mer og mer sikker på at det var viktig at ungene fikk vite hva som  foregikk så snart jeg hadde flere svar og gi dem!
Unger skjønner sammenhenger mye bedre når de blir forklart, på en måte de forstår.Man behøver ikke "utbrodere" alt.

Her ser jeg at P2,teori/praksisbaserte begrunnelse (Løvlie 1974) kommer inn!

Kjente at mitt ansvar som pedagog var å organisere og fortelle på en måte som gjorde det mulig å reflektere over det jeg skulle si,samt knytte egne erfaringer.Da kunne de få muligheter til å ta i bruk hverandres kompetanser og kunnskaper.

Ved å observere blir man bevisst den innsamlingen av iakttagelser man hører,og ikke minst ser!Men som man ennå ikke har reflektert over.

Følte refleksjonen kom etter at jeg fikk snakket med ungene.Da fikk både de og jeg tenkt igjennom og satt ord på ting.

Inntrykkene måtte synke.Deretter kunne de uttrykke hva de følte,og sette ord på ting etter hvert.

Fagområdene opptrer sjelden isolert,de er flettet inn i hverandre.
Kommunikasjonen foregikk ved at de mottok og deretter tolket budskapet.Jeg så både den verbale og kroppslige kommunikasjonen der de etter hvert uttrykte følelsene sine.

Etikk,religion og filosofi flettet seg inn ved at det under og etter samtalen ble gitt rom og ro til undring og tenkning,det å få tid til å ta inn over seg og fordøye det de hadde hørt.

Spørsmålene de etter hvert hadde,ble møtt med alvor og respekt.

Samtalen med barna følte jeg kom inn under kategorien "god samtale",selv om den var trist!

Jeg skjønte fort at det var viktig å ha samtale med de av foreldrene som leverte barna denne dagen.Det var jo en vanskelig og vond hendelse som skulle tas opp.

Foreldresamarbeid er viktig,og jeg måtte forsikre meg om at det var greitt at jeg sa det,og om evt.foreldrene ville bli med.

Samarbeid krever gjensidig respekt for hverandres kompetanse og ansvar.

Jeg som pedagog handlet ut ifra min egen overbevisning om hva som var riktig å gjøre.Dette var utifra observasjoner dagen før denne praksishistorien.

P3(Løvlie 1974) ser jeg her!Etiske begrunnelser,gjøre det som er til det beste!

Det måtte fortelles på en særdeles varsom måte,der nærhet,trygghet og omsorg var viktig.
Jeg måtte være aktsom og gi barna tid til og tenke selv,og prøve å forstå.

Som pedagog var jeg fortsatt der i etterkant når de trengte meg,noe som var viktig.Det er jo når barnet er rede til å prøve og forstå mer at det trenger en voksen som støtter og er tilgjengelig (som da Anne ropte på meg og lurte på "hva med den andre bilen"? )

Barn har rett til, og skal møtes med omsorg.Omsorgsforpliktelsen stiller krav til personalet om oppmerksomhet og åpenhet overfor det unike hos hvert enkelt barn,og det unike i situasjonen og i gruppen.
Omsorg er nært knyttet til oppdragelse,helse og trygghet,og er samtidig en viktig forusetning for barns utvikling,læring og danning.

God omsorg styrker barns forutsetninger for å utvikle tillit til seg selv og andre,gode rlasjoner og til gradvis å ta større ansvar for seg selv og fellesskapet.
Omsorg i bhg. handler om relasjon mellom personalet og barna og barnas omsorg for hverandre.

Å gi barn mulighet til å gi hverandre og ta imot omsorg er grunnlaget for utvikling av sosial kompetanse,og er et viktig bidrag i et livslangt læringsperspektiv.

Ved å gi barna alt dette,får de mulighet til å lære og gi omsorg,og det å kunne ta imot omsorg.

Teori

Løvlie`s (1974)modell for å klargjøre hva praksis er,er den såkalte praksistrekanten.Løvlie sier at den pedagogiske praksisen består av tre nivåer.

Ser vi for oss en trekant,ligger det pedagogiske nivå 1 i bunnen.
Så kommer pedagogisk nivå 2,og på toppen av trekanten nivå 3.

Ibunnen er p1= handlingsnivået,det jeg selv og andre kan obsevere
Midt på trekanten er p2= teori el.praksisbasert
Øverst er p3=etiske begrunnelser,handlingene er begrunnet ut ifra etiske rettferdiggjørelser(gjøre det som er til det beste i situasjonen)

Referanseliste:

Praksistrekanten Løvlie(1974)
Rammeplanen
Inge Eidsvåg (om danning)


Dette er mitt sluttprodukt.

Barnehagen som læringsarena.Realisering av tanken om anerkjennelse.

Føler at det er en veldig ansvarsfull og viktig jobb jeg har!
Samtidig er jeg stolt over å få jobbe med mennesker som står mitt hjerte nært!
Jeg jobber med det mål for øyet at jeg kan få være en best mulig "Fru Torgersen",som Inge Eidsvåg så nydelig snakket om.
Dvs. at jeg kan få mulighet til å være en pedagog som setter viktige spor i barnas liv!
Jeg har som motto: "vær mot barna som du vil at andre skal være mot dine barn/barnebarn!
Viktig å starte "motoren" som gir interesse for ting.Undre meg sammen med barna,ingen spørsmål blir for merkelige.Man må være engasjert sammen med dem!
Samarbeid er mye viktigere enn konkurranse.
Flere fagområder er ofte representert samtidig i et temaopplegg,hverdagsaktiviteter,turer vi har i nærmiljøet og lengre turer.
Ved å gi ungene rike,felles opplevelser og ta del i kunnskap på ulike områder,er vi med på å tilrettelegge for god lek og et godt samspill mellom ungene!

Vil du virkelig ha meg?

Kan du se hvem jeg er,- vil du komme inn?
Nært inntil,slik at du oppdager hva jeg tenker,føler og vil.
Kan du rydde i min verden og forstå slik at jeg kan forstå?
Kan du nærme deg meg,forsiktig og på tå,vennlig,klok og spørrende?
Jeg trenger at du åpner meg,at du åpner deg
og tilbyr meg ditt sinn å hvile i,være i,å vokse i.
Kan du stilne mine stormer og roe min kropp,
stryke bekymringer fra min panne
slik at søvnen blir trygg og varm?
Kan du følge meg ut når dagen krever sitt?


Kan du være skipper og los,fortøyning og molo
for en liten båt som er merket av hardt vær,
og holde meg mykt fast når det blåser opp på ny?
Kan du like meg og tåle meg lenge nok,- alltid,
slik at jeg rekker å bli kjent med meg selv på ny?
Kan du være der til nysjerrigheten vender tilbake,
skape trygghet slik at jeg tør å leke,lære,drømme og våge?
Kan du løfte mitt mot til å tro at jeg duger,
Stole på at du og andre vil meg vel,at dere vil ha meg?
Vil du virkelig ha meg?

Kerstin Søderstrøm

Takk for to fantastiske dager på Strand Hotel på Gjøvik
Sitter og tenker på alt det som bl.a. Inge Eidsvåg foreleste om.For en klok mann.Han rørte meg da han fortalte om både "sommerfugl-jenta" og "fru Torgersen"
Danning er viktig! "Danning er å fullbyrde sin egen form"Får håpe flest mulig barn får lov til å fullbyrde sin egen form  på en best mulig måte <3